Moonraker 🍿

For mange år siden, nærmere bestemt i 2012 brukte jeg en av mine Field Notes Dry Transfer Edition til å lage en Double Oh Seven utgave for å notere ned ting når jeg skulle gå igjennom alle filmene i James Bond serien. Jeg så sju i 2013 og tre i 2014. Og bortsett fra Spectre i 2015 har det vært stille på 007 fronten for min del.

Men forrige helg la jeg merke til at Viaplay hadde alle filmene klare for streaming, så jeg bestemte meg for å se på Spectre igjen. Og i dag fant jeg igjen min Double Oh Seven Field Notes, så da bestemte jeg meg for å fortsette å se serien.

Så da var turen faktisk kommet til Moonraker. Tydeligvis inspirert av den virkelige romfergen og muligens et hint av Star Wars.

Roger Moore er i midten av sin karriere som James Bond. Lewis Gilbert regisserer sin tredje og siste film.

En romferge blir stjelt, sporene leder til industrimagnaten Drax, Blofeld du jour, spilt av Michael Lonsdale som er av den typen man har sett titt og ofte uten at man nødvendigvis husker navnet. Og etter litt mysing i bildearkivet på IMDB, så ser det ut som han lider av jeg-har-bare-ett-ansiktsuttrykk. En klassisk Bond-film med besøk innom et lite Frankrike i USA, Venezia, Rio de Janeiro og vel … det ytre rom.

Når man ser filmen 40 år etter at den ble lagd så er det jo naturlig nok noe som ser veldig rart ut når det gjelder effekter. Å sette opp filmhastigheten er jo fortsatt til stede her, men i hovedsak er det jo fordi de faktisk har filmet scenen i kanalene i Venezia og ikke foran en skjerm. Og Moonrakerbasene på jorda og i rommet ser jo faktisk greie ut. Scenene i det ytre rom ser faktisk bra ut helt til man hermer etter Star Wars og begynner med laserpistoler. I dette verdensrommet kan man faktisk høre mennesker skrike.

Planen til Drax er visst å utrydde alt liv på jorden og repopulere den med etterkommerne av mannlige og kvinnelige supermodeller for å få en ny herrerase (eller noe sånt, jeg hørte ikke så nøye etter når planen ble forklart).

En ting som sikkert blir lagt merke til de fleste som er litt «WOKE» er at kvinnerollen i de fleste James Bond filmene er litt … skal vi si … ikke helt moderne. Ikke at de nyere er problemfrie, Skyfall har jo f.eks en del problematiske scener og handlinger. Som f.eks det meste relatert til Severine.

Litt mer banalt her dog. «Oh, a female Doctor», før James fortsetter med å mainsplaine astronauttrening til doktoren fra NASA som har gjennomgått (tror jeg), eller i det minste har observert, hvordan astronauter trenes. Jaja, det er jo like mye for å fortelle publikum hva de forskjellige tingene er, men for å si det enkelt, det var ingen som slet ut noen hjerneceller for å skrive disse scenene.

Selvsagt får man jo også plass til en japansk slemming som jobber for Drax. Skal sies at det føles litt malplassert ut med en samurai i Venezia.

En klassisk Bond med tanke på slemmingen og hans planer. Og veldig inspirert av samtiden med romferge og Star Wars. Som gjør den uinteressant. Sci-Fi Bond er aldri bra. Men de fleste filmsettene var jo relativt gode da.