Skulle forske litt på et tastebrett jeg vurderte å kaste bort penger på (av en eller annen grunn så higer jeg etter et mekanisk tastatur, selv om jeg egentlig setter mest pris på Apple sine pre Magic Keyboard). Så man leser jo en del tester. Og legger merke til at det ser ut til å være modus operandi for nettsteder som publiserer tester med plusser og minuser at de alltid må ha med minst to minuser. Noe som virker tåpelig, for da virker det som om de tar med minuser som ikke er et minus på andre produkter som har enda flere negative sider, men som også har samme mangelen som det førstnevnte produktet.

Til dømes tastatur A som mangler USB pass-through, samt er dyrt (kommer tilbake til dette punktet snart), mens tastatur B er billigere, har dårlige taster, verre layout, eklere overflate, er mer klumpete, dårligere byggkvalitet …, og mangler USB pass-through. Men i motsetning til tastatur A så regnes at det er billigere som en pluss, mens USB pass-through ikke nevnes som et minus fordi det ikke er plass til det i omtalen.

Enten så er det et minus for alle selv og nevner det uansett hva slags man mal man har. Eller så bør man ikke føle seg påkrevd å nevne minuser som ikke er minuser.

Og at en ting er billig eller dyrt er ikke er pluss eller minus i seg selv. En ting kan være dyr, men samtidig være verdt det. Og en ting kan være billig men like bra som et dyrere alternativ (som f.eks butikkmerke versus merkevare som lages av samme produsent). Og en billig ting kan være ræva og ikke noe som bør kjøpes fordi det f.eks har dårlig levetid og man må kjøpe erstatning etter kort tid.

The reason that the rich were so rich, Vimes reasoned, was because they managed to spend less money.

Take boots, for example. He earned thirty-eight dollars a month plus allowances. A really good pair of leather boots cost fifty dollars. But an affordable pair of boots, which were sort of OK for a season or two and then leaked like hell when the cardboard gave out, cost about ten dollars. Those were the kind of boots Vimes always bought, and wore until the soles were so thin that he could tell where he was in Ankh-Morpork on a foggy night by the feel of the cobbles.

But the thing was that good boots lasted for years and years. A man who could afford fifty dollars had a pair of boots that’d still be keeping his feet dry in ten years’ time, while the poor man who could only afford cheap boots would have spent a hundred dollars on boots in the same time and would still have wet feet.

This was the Captain Samuel Vimes ‘Boots’ theory of socioeconomic unfairness.

Eller mer kortfattet.

Jeg har ikke råd til billige saker

(leste dette i en amerikansk bloggpost der skribenten hadde hørt dette som et tysk uttrykk, men kan ikke finne den korrekte tyske versjonen).

Prisen på produktet skal selvsagt fortsatt være en faktor når man vurderer om et produkt kan anbefales eller ei. Mye for pengene. Koster litt, men vil vare i generasjoner. Men at en ting er billig eller dyrt er aldri et pluss eller minus for seg selv.