A Star Is Born

Bortsett fra å ha sett det ene memet på Twitter en dag, og lest at den handlet om «alkoholisert musiker hjelper talent», så var jeg ellers helt blank om A Star Is Born. Dette er ikke normalt sett den typen film jeg bruker å se, særlig de siste årene ettersom tiden jeg bruker på å se film har lenge vært på en nedadgående kurve (dog, den har et lite oppsving i år, det hjelper å ha fått Odeon på Storo).

Men filmen var litt av en overraskelse. Det er gode sjanser for at det er den beste filmen jeg har sett i år. Samspillet mellom herr Cooper og frøken Gaga var strålende. Den hadde et flott tempo og gode musikkscener. Og scenen mot slutten med hunden foran garasjen, så innsynet mot kjøkkenet opplyst av det røde neonlyset og hagen ellers opplyst av blinkende lys var så slående. Så dramatisk, men samtidig så subtilt.

Og når Ally går alene ut på scenen (selv om det fullt symfoniorkester der) foran en fullsatt konsertsal og synger I’ll Never Love Again så fikk jeg jaggu meg en klump i halsen. Og det var en del i salen som var mer empatiske enn meg.

For en fantastisk film.