Origin

Som de fleste andre så var The Da Vinci Code første gang jeg ble kjent med professor Robert Langdon. Det var andre bok Dan Brown hadde skrevet om professoren, men suksessen kom vel først med bok 2.

Jeg har noen vage minner om å være på Oslo S hos Narvesen og tittet etter en bok for å lese på togturen til Trondheim (det var på tiden jeg fortsatt tok dagtog). Av en eller annen grunn tiltrakk The Da Vinci Code oppmerksomheten og jeg kjøpte den. Og som de fleste andre så ble jeg oppslukt, og det tok ikke mange dagene før jeg hadde lest den ferdig. Den gjorde togturen mindre kjedelig som tross alt var målet.

Og som vanlig når jeg finner en forfatter innenfor denne sjangeren som jeg liker har jeg en tendens til å kjøpe de andre bøkene. Digital Fortress og Deception Point led av for mye dårlig teknobabbel. Angels & Demons var vel sånn passe grei, mens The Lost Symbol husker jeg ingenting av. Og fra Inferno var det bare det malthusianske plottet som festet seg. Og da er vi ved Origin som er femte bok om Robert Langdon.

Og for å si det kort og greit. Dette var lite spennende. Tilbake til teknobabbel av den dårlige sorten. Og når den i tillegg mangler en Langdon som blir jaget mens han låser gåte etter gåte for å finne neste destinasjon. Eller. Han og det kvinnelige sidekicket blir jo jaget. På et vis. Og han finner ut hvor neste mål er. Men spenningen mangler. Og da blir svakhetene til Dan Brown tydeligere.

The Da Vinci Code var spennende. Med et bra tempo. Men ting tyder på at at Dan Brown med all sin suksess tross alt er et one hit wonder. For de som liker å lese så er det nok mange som sier «DUH!». Men for sjangeren var The Da Vinci Code en lettfordøyelig roman.

Dog, en ting skal Dan Brown ha. Han vet hvordan man bør dele inn kapitler. Litt for mange forfattere liker å ha kapitler som er alt for lange.