Lincoln

Lincoln med Daniel Day-Lewis i rollen som USAs 16. President, Abraham Lincoln. Regissert av Steven Spielberg. Andre involverte er Sally Field som Mary Todd Lincoln, David Strathairn som William Seward og Tommy Lee Jones som Thaddeus Stevens for å nevne noen.

Filmen starter mot slutten av 1964, Lincoln er valgt for en ny periode, og filmen fokuserer på jobben Lincoln og hans støttespillere gjør for å inn 13. vedlegget til Konstitusjonen. Lincoln kan vente til den nye kongressen blir sverget inn i Mars, men samtidig vil han gjerne få inn vedlegget via den utgående kongressen som har flere motstandere enn den neste. Krigstrettehen er dog stor og presset for å få til en fred øker med våren i anmarsj og spillerommet den gir for militære manøvre.

Det er et utbredt syn at amerikansk politikk i dag er veldig skitten. Negative reklamer på tv, harde fronter og liten samarbeidsvilje i Kongressen. Men ståa nå står faktisk ikke tilbake for hvordan det var før i tiden. Filmen gir et godt blikk av hvordan det var med sin språkbruk og skitne politiske spill og bruken av «lobbyister» som var flinke til å snu motstandere til tilhengere.

Daniel Day-Lewis som Lincoln er en strålende forestilling. Lincoln fremstår som en ettertenksom mann som bruker sine ord til å få sin vilje gjennomført, han bruker sjelden høy stemme, men når han gjør det blir virkningen desto større. Og i samspillet med Sally Field greier Day-Lewis å få frem sorgen som rammet lincolnfamilien under tiden i det Hvite Hus, deriblant at de mistet en sønn til sykdom, uten at de dveler så veldig mye ved det. I tillegg bruker filmen skygger på en virkningsfull måte.

Lincoln anbefales på det sterkeste. En sterk rolletolkning av Day-Lewis, og hans medskuespillere. Noen historiske unøyaktigheter er det naturligvis, og den klarer ikke å få helt fram hvorfor slavespørsmålet var så viktig.

Boken Team Of Rivals av Doris Kearns Goodwin anbefales som videre lesning.