Star Wars: The Force Awakens

Star Wars: The Force Awakens klarer både å gi oss et nytt håp (pun intended, neppe den første som har brukt det) og vaske bort stanken av forløpertrilogien The Phantom Attack of the Sith (eller noe sånt).

Matt Drance skriver i sin anmeldelse på Letterboxd.

It’s hard to know what to do with The Force Awakens. The failure of George Lucas’ prequels somehow manages to set the bar both high (Please don’t disappoint us again!) and low (Just don’t be terrible). My own expectations were hardened rather early when Rian Johnson was announced as the director of Episode VIII in June 2014. Reminded that VII would serve primarily as a first act, I wrote “All [J.J. Abrams] really has to do now is feed [Johnson] good characters.”

Og etter min mening klarer J.J. Abrams dette. Ikke til 20 i stil og med telemarknedslag, men han klarer å etablere nye helter og nye skurker på en grei måte, og legger en perfekt lissepasning til Rian Johnson som regisserer episode VIII (sportsmetaforer, yeah).

Jeg har nå sett filmen to ganger (på premieredagen den 16. desember og på 23. desember). Og det er noen ting jeg sitter igjen med etter det.

For det første er det rett og slett at skaperene har truffet perfekt med rollebesetningen. Daisy Ridle, John Boyega, Oscar Isaac og Adam Driver ser ut til å passe i rollene sine, og ikke minst, ser ut til å ha en god kjemi mellom seg.

For det andre så føles denne mer tidløs. Den ligner mer på det slitte mekaniske visuelle uttrykket vi hadde i originaltrilogien enn det blankpolerte uttrykket fra forløpertrilogien. I sistnevnte gikk jo Lucas amok med filming foran grønnskjerm og bruk av dataanimerte rollefigurer. Det er enkelte filmskapere som bare spør om det er mulig å gjøre noe, ikke om det er lurt å gjøre noe. Noe som en del effektfilmer lider under. I tillegg har jo George Lucas den uvanen med å tafse på filmene sine i ettertid (sjeldent til det bedre).

Som mange har påpekt så er jo The Force Awakens kanskje historiemessig en blåkopi av en tidligere film som igjen kanskje er påvirket av valg som ble tatt i 1983. Har man sett filmen kan det være interessant å lese Tony Zhous tanker om filmen (SPOILERHORN) (han har den fantastiske videoserien Every Frame a Painting, se blant annet How to do visual comedy).

Så tilbake til det Matt Drance skrev

[…] set the bar both high (Please don’t disappoint us again!) and low (Just don’t be terrible).

Jeg tror det er få som er skuffet, og det er få som synes den er dårlig. Den føles som en Star Wars film. Den ser ut som en Star Wars film. Og den greier å etablere nye karakterer jeg ser frem til å følge med i de to neste filmene i trilogien.

Er den perfekt? På ingen måte. Er den et mesterverk? Neppe. Men er det en underholdende film som jeg kommer til å se flere ganger enn de to jeg allerede har sett den?

Absolutt.